”Spareproduktene”: For gode for banken – for dårlige for kundene
30. august, 2011
Småsparer Ivar Petter Røeggen lyttet til de rådene banken ga ham. Det påførte ham et tap på 230.000 kroner i renter og omkostninger. I dag forklarte han seg i Borgarting lagmannsrett.
Produktet viste seg å være for godt for banken – og altfor dårlig for kunden.
Og ingen hadde på alvor forespeilet Røeggen slik utvikling – utsiktene til gedigne oppturer hadde derimot vært mange.
Gylne utsikter
– Markedet svømmer over av såkalte gode tilbud. Dere er heldige som er her i dag, ble det sagt på et informasjonsmøte i Kristiansund høsten 2000, som banken (den gang Den Norske Bank) inviterte til.
Noen få, utvalgte kunder ble kalt inn til møtet der banken orienterte om spareproduktene Sektor 2000/2006 og Global 2000/2006. Dette var Saga-kundene – som banken hadde plukket ut.
På dette møtet gjennomgikk man produktene – anført av den regionale banksjefen. Det ble i store ord påpekt hvilke muligheter for avkastning produktene hadde. På et ark ble dette eksemplifisert med flere scenarier: De ga avkastning på godt over 60 prosent.
Lånte til investering
– Jeg er ingen gambler, sa Røeggen i lagmannsretten. – Jeg oppfattet banken som en medspiller.
Selv har han aldri hatt tid til å spekulere, men var vant til å følge de råd han fikk i banken. Og for Røeggen var her det bare aktuelt å gå inn på en pakke som var lånefinansiert – lånet og investeringen ble tilbudt ham som en pakke. Han hadde ikke hatt mulighet til å være med på dette, dersom det hadde vært påkrevet med egenkapital.
– Dette ble solgt meg som en komplett pakke, fortalte Røeggen retten.
– Banken burde fortalt meg, på en lettfattelig og forståelig måte, hvordan pengene skulle plasseres. Hvis banken hadde forklart at tre fjerdedeler av pengene skulle bli plassert til en dårligere rente enn den jeg betalte for å låne, hadde jeg ikke hadde jeg ikke gått inn i avtalen.
Obligasjonen Røeggen kjøpte skulle sikre full tilbakebetaling av beløpet som ble investert. Og de finansielle instrumentene det ble investert i, skulle sikre at han ble med på oppturene i aksjemarkedene.
Men ingen fortalte ham noe om hvordan disse instrumentene egentlig var skrudd sammen. Det skulle komme til å ramme ham med en kraft han neppe hadde forestilt seg.
Ingen ”garantert sparing”
Røeggen tapte stort på sin ”garanterte sparing”. Han investerte hele 500.000 kroner i – og tapte om lag 230.000 kroner i renteutgifter og andre omkostninger.
Røeggen krevde at han ble stilt som om investeringen aldri hadde funnet sted. Bankklagenemnda konkluderte på nyåret 2009 med at produktene ikke skulle vært solgt – og ga fullt medhold til Røeggen.
Oslo tingrett sa i fjor sommer at banken må betale tilbake 230 000 kroner, pluss renter, og Røeggen skulle stilles som om avtalen aldri var inngått. Produktet holdt ikke mål, mente tingretten.